BarnasRett 10.05.07

 

Et sykt, sykt land


Når vi som samfunn i stor grad har blitt hjernevasket til å tro at det alltid er noe alvorlig feil i en familie der barnevernet setter sitt søkelys – har vi blitt offer for en forkvaklet og pervertert sannhetsforståelse. Vi har mistet evnen til sunn mistenksomhet mot utenforstående forståsegpåere og er blitt allment mistenksomme mot det normale og naturlige.

Av Rune Nilsson.

Fiendtligheten til familien som barns naturlige oppvekststed har blitt nærmest allment akseptert – så lenge det gjelder andre. Vi har blitt pepret med negativ informasjon gjennom aviser, TV og radio. Vi blir fortalt om de store såkalte store mørketallene om hvor mange barn som lever under omsorgssvikt. Vi får høre at hvert fjerde barn (25 % iflg. Killén) lider under omsorgssvikt.

Påstandene om hvor elendige biologiske familier er til å ta seg av egne barn forsterkes nærmest uke etter uke. Mens pengeoverføringene til barnevernet øker og øker og øker. Mer enn 9 milliarder. Litt under en tredjedel av forsvarsbudsjettet! Vi bruker altså et tredjedels forsvarsbudsjett mot våre egne…

I Norge er gambling forbudt. Så lenge det er snakk om roulette, poker og annen privatisert pengegamling.
I Norge driver vi i stedet statlig gambling med barn. Det ligger mer penger i det. Små og store casinoer i form av fosterhjem og institusjoner sørger for at pengestrømmen opprettholdes – forutsatt at det stadig tilføres nok, og stadig flere, barn og unge. Og tilførselen sikres gjennom systemutdannede pushere som har spesialisert seg på å kunne høste barn og unge der de produseres – i familiene.

Under normale forhold ville pushere måttet vokte seg for politiets overvåking og inngripen. I et sykt samfunn beskytter politiet og lovene i stedet disse kriminelle mot vanlige borgere.

Norge har ratifisert Barnekonvensjonen og Europakonvensjonen med den følge at norsk lov er underlagt disse.
Men i et sykt land der forråtnelsen har tatt overhånd velger systemet heller å bryte med Barnekonvensjonen – hver dag – 365 dager i året – år etter år. Og når vi i Norge finner ut at Menneskerettighetenes demokratisikrende artikler forsvarer ytringsfriheten – må vi søke å forandre norsk lov slik at vi også kan bryte med disse.

I dag arbeides det aktivt på øverste politiske hold for å kunne forandre norsk lov og dermed bryte med Menneskerettighetene. Bare et sykt samfunn arbeider slik.

Ondskapens akse er ikke øst for vår tilsynelatende trygge hjemlige sfære og samfunn. Ondskapens akse omgir oss i form av våre egne styrende, maktkåte og samfunnsnedbrytende ledere. Og fremst av disse ledere står FO-leder Randi Reese. En leder som mer enn noen andre kjemper for å knuse og kneble all kritikk, forsvare sine barnevernpedagogers terrorisering av familier og fortsette et arbeid som mangler enhver form for dokumenterte forbedringsresultater. For det kan ikke karakteriseres som annet enn ren ondskap når foreldre kriminaliseres når de ønsker å beskytte sine barn fra systemets lyssky halliker. Foreldre som ønsker å beskytte sine barn fra en oppvekst i regi av institusjonenes livsødeleggende og nedbrytende behandling.
(3 av 4 som har vært under barnevernets omsorg klarer seg slett ikke, men ender som sosialklienter, psykiatriske pasienter, alkoholikere og narkomane. Mange begår selvmord.)
Det er ondskap når barnevern og andre produserer løgner og usannheter for å bryte opp og ned familier slik at de får tak i barna. Det er ondskap når barn sitter fengslet i fosterhjem uten å få se, besøke eller få besøk av sin familie. Våre verste kriminelle fratas ikke slike rettigheter…
Det er ondskap når det oppfordres til aktiv mistenksomhet og angiveri til kommunen av naboer, venner og bekjente.

Når vi som samfunn i stor grad har blitt hjernevasket til å tro at det alltid er noe alvorlig feil i en familie der barnevernet setter sitt søkelys, har vi blitt offer for en forkvaklet og pervertert sannhetsforståelse. Vi har mistet evnen til sunn mistenksomhet mot utenforstående forståsegpåere og er blitt allment mistenksomme mot det normale og naturlige.

Vi forfølger våre egne langt ut over landets grenser når systemet finner det for godt å ville hente barn til sitt gamblingmiljø. Det er sykt.

Kjell Magne Bondevik uttrykte mens han var statsminister, kanskje tydeligere enn noen den forkvaklete forståelsen av vårt syke land når han sa at Norge ikke har behov for Barnekonvensjonen og Menneskerettighetene – fordi vi her i landet hadde det så mye bedre enn konvensjon og rettigheter forsvarte.
Som en alkoholiker ikke lenger evner å se sin egen sykdom, var han forblindet av bjelken i sitt eget øye.

Og vi aksepterer systemets kamp mot uskyldige intetanende familier – så lenge det ikke rammer oss selv.

Norge er blitt sykt land!