BarnasRett 25. januar 2008
Artikkelen er førstegangspublisert i Impuls, tidsskrift for psykologi, nr. 3/2007

 

 

ATSKILLELSE BARN OG FORELDRE
– DET FORTIDDE TRAUME?

Av advokat Sverre Kvilhaug

 

Det er forskningsmessig grunnlag for å si at tidlig atskillelse mellom barn og foreldre kan være skadelig. Hvorfor er det så vanskelig å få oppmerksomhet om dette temaet fra leger, psykologer og forskere i Norge?

I 1971 kom boken ”Når barn må på sykehus” av Anne Marie Auestad med flere. Bakgrunnen for bokutgivelsen var at foreldre tidligere ikke fikk være med under sykehusopphold for barnet. Dette inkluderte forskjellige typer sanatorium og lignende der barn med poliomyelitt, tuberkulose og andre langvarige lidelser ble lagt inn og så å si 100% nektet kontakt med sin familie, ”for det ville bare oppskake dem”. Internasjonalt hadde blant annet Bowlby og Robertsson lenge kjempet for å få til en endring på dette området, på grunnlag av forskning som viste at slik atskillelse var skadelig for barnet. Med Auestads bok kom omsider denne debatten også til Norge. Jeg vil gjerne innlede denne artikkelen med å sitere introduksjonen til ”Når barn må på sykehus”, som er skrevet av den legendariske helsedirektøren Karl Evang.

Det er vanlig å møte den påstand at mental og sosial tilpasning og sykdom øker under våre samfunnsforhold. Selv om vi ikke kan belegge det med sikre tall, tror jeg det er riktig. Nervøsitet, stress, fremmedgjøring, avhopping fra skole og arbeidsplass, samlivskriser, narkotikamisbruk i protest eller som flukt, emosjonelt forgiftede miljøer, med hat og krangel om bagateller omgir oss på alle kanter.

Hadde vi vært like dyktige til å forebygge slik mental skjev utvikling, ville verden i dag sett helt annerledes ut, ikke bare når det gjelder folks helse, men også når det gjelder sosiale og politiske forhold, økonomisk dominanse og militær maktbruk. Det er åpenbart altfor ofte angstbiteren, sadisten, psykopaten og den maktsyke som rår grunnen og har for sterk innflytelse på beslutningsprosessen. Det har derfor lenge vært sosialpsykiatriens drøm å kunne anvise praktiske metoder for å sikre individene en sunn mental utvikling, slik at vi kunne få et flertall av sinnsmessig modne, tolerante mennesker i aktiv utfoldelse av de evner og anlegg de råder over.

Er dette kanskje noe pompøst og overdrevet å nevne i en liten introduksjon til en bok om barn på sykehus? Tvert imot. Her står vi for en gang skyld på fast grunn når det gjelder forebyggende mentalhygieniske tiltak. Her har vi en praktisk gjennomførbar mulighet for iallfall å hindre at de sykehusopphold som mange barn må oppleve, skader dem. Det er etter mitt skjønn bare et fåtall av de institusjoner som tar imot barn i vårt land som i dag fullt ut fyller de krav vi kan stille med vår vitenskapelige innsikt i ryggen. Vi kan selvsagt unnskylde oss med at vi tidligere ikke visste nok om dette, at vi ikke forsto hvordan vi – endog i beste hensikt – i virkeligheten mishandlet barn i våre fødestuer, vanlige sykehus, i spedbarnhjem, institusjoner for psykisk utviklingshemmede barn osv. I dag har vi ikke rett til lenger å skyte oss inn under en slik unnskyldning. Selv om vi ennå har mye å lære, vet vi mer enn nok til å kunne rette opp de vesentlige feilgrep. Og hvis sykehusene og andre institusjoner for barn med det fagpersonalet vi har, innstilles på og gjennomfører en riktig varetakelse av barnets mentale og sosiale behov, vil dette etter hvert har virkninger også langt utenfor institusjonenes vegger. Det vil spre seg som ringer i vannet, ikke minst til foreldre og andre foresatte. Det vil bidra til å skjære igjennom den ufruktbare diskusjon om hva som er best, en autoritær eller en overbeskyttende holdning overfor barnet. Alt dette til sammen vil være viktige bidrag til forebyggende mentalhygiene og vil øke antallet av den type mennesker som kan skape bedre mellommenneskelige forhold enn de vi har i dag. Derfor er dette etter mitt skjønn en bok som ikke bare har bud til institusjonene og deres personale, men til alle som har med barn å gjøre – og hvem har ikke det?

Det er interessant å merke seg hvordan Evang ser kunnskap, politikk og god menneskelig utvikling i sammenheng. Den nye kunnskapen om hvordan atskillelse fra foreldrene i forbindelse med sykehusopphold skadet barn, medførte den gang en endret praksis – heldigvis. Hvordan står det så til i dag når det gjelder tidlig atskillelse mellom foreldre og barn? Dette er tema for denne artikkelen. I de 36 årene som har passert siden helsedirektør Karl Evang skrev sin introduksjon, er det min påstand at samfunnet har utviklet seg slik at tidlig atskillelse har blitt stadig mer omfattende, og dette i stor grad ut fra en villet politikk, og uten advarsler fra de som burde ha advart. Mange barn er i dag i barnehage, gjerne heltids, allerede før ettårsdagen og iallfall før toårsdagen, og mange andre barn er hos dagmamma. Skolestart skjer ett år tidligere enn i 1971, og svært mange små barn er i tillegg på SFO både før og etter skoletid. Antall omsorgsovertakelser i barnevernet har også steget betydelig de senere årene. Problemer knyttet til atskillelse mellom foreldre og barn finnes i dag altså på andre arenaer enn tidligere. Det er forskningsmessig belegg for å si at også dette kan være skadelig.

Forskningsrapporter de siste 50 årene fra USA og andre land har gang på gang påvist signifikant sammenheng mellom tap av foreldre og senere utvikling av alvorlige fysiske og psykiske lidelser hos barnet. Forskningen viser også at den atskillelse fra foreldre som skyldes annet enn en forelders død er mer skadelig enn atskillelse som skyldes død. Særlig er det påvist slik sammenheng ved atskillelse fra mor, men heller ikke atskillelse fra far er uproblematisk for barnet på kort og lengre sikt. Likevel er det fortsatt en nær sagt støyende taushet i Norge omkring denne sykdomsårsaken. Det som i min praksis som advokat har forundret meg mest er at psykologer overser denne forskningen, og at det tilsynelatende ikke gjør inntrykk på dem når noen informerer om og dokumenterer forskning om atskillelse som er trykket i svært seriøse fagtidsskrifter. La meg kort omtale en svært beskjeden del av denne forskningen.

I en forskningsoversiktsartikkel i Development and Psychopathology i 2001¹⁷ slår forskerne J. Douglas Bremner og Eric Vermetten fast allerede i sammendraget at tidligere stressorer som atskillelse fra mor resulterer i langvarige virkninger på hjernens stress-responssystem, inkludert hypothalamus-hypofyse-binyresystemet (HPA-funksjonen) og noradrenalinsystemet, samt påvirker langsiktig hippocampus, en del av hjernen som er involvert i læring og hukommelse.

Irritabel tarm-syndrom (heretter IBS) er den hyppigste lidelsen blant pasienter med fordøyelsessykdommer¹ i Norge, og er hyppig forekommende allerede i barne- og ungdomsalder. Det er mye som tyder på at en viktig årsaksfaktor blant flere er traumatiske miljøfaktorer i barndommen, herunder den faktoren det antakelig er forsket mest på, tidlig atskillelse fra foreldre, særlig fra mor³. Burke et al⁴ slår for eksempel fast at pasienter med IBS har overhyppighet av alvorlige traumer og negative livshendelser, bl.a. død i nær familie og fysiske eller seksuelle overgrep. Tap og atskillelse synes å være særlig framtredende i historiene til IBS-pasienter, idet en tredjepart av 333 undersøkte IBS-pasienter hadde mistet en forelder ved død, skilsmisse eller annen atskillelse før 15-årsalderen⁴. Burke et al fant for øvrig at tap og atskillelse også dominerte i historiene hos barn som led av tilbakevendende magesmerter (recurrent abdominal pain) – 55% av barn med denne lidelsen hadde nylig opplevd et slikt tap.

Den kjente forskeren Veronique P. Mead presenterte i 2004 en modell for sammenhengen mellom miljøfaktorer og kronisk sykdom, og tok da særlig for seg diabetes type 1⁶. Norge er et av de land i verden som har høyest forekomst av type 1-diabetes, og forekomsten er stadig økende i aldersgruppen under 15 år². I likhet med diabetes er Mead påpeker at atskillelse mellom mor og barn i den sensitive tidlige livsfasen innebærer et stress som kan oppleves så intenst at det blant annet kan forårsake varig endring av immunforsvaret, og opplyser at tidlig atskillelse var den eneste identifiserte risikofaktoren for type 1 diabetes i en dyrestudie av Dahlquist og Kallen⁷.

Jeg registrerer derfor med en viss forbauselse at prosjektet som skal i gang med å teste 100 000 nyfødte i 15 år for å finne årsaksfaktorene for diabetes⁵ ikke inkluderer atskillelse og tap som en risikofaktor de skal undersøke. Det er forunderlig, ettersom det er solid forskningsmessig grunnlag for å regne atskillelse, særlig fra mor, som en viktig årsaksfaktor for fysiske og psykiske lidelser både i barndom og langt ut i voksenalder^{8 9 10}. Jeg kan derfor vanskelig forstå hvordan forskere som er ute etter å finne viktige årsaker til sykdommer, særlig sykdommer der immunforsvaret er utfordret, kan overse atskillelse og tap i barndommen som en sannsynlig årsaksfaktor, om ikke nødvendigvis alene, så sammen med andre faktorer.

Forskergruppene knyttet til Agid og Kendler bringer også evidens for at det er en sammenheng mellom atskillelse fra foreldre i barndommen og utvikling av alvorlige psykiske lidelser i voksenalderen. Det som er ekstra interessant, er at de fant at atskillelse fra foreldre på annen måte enn ved foreldres død er mer skadelig enn om atskillelsen skyldes foreldrenes død ^{12 13}. Agid fant for eksempel at tap av en forelder i barndommen, både ved død og ved annen atskillelse enn ved død, økte risikoen for å utvikle alvorlig depresjon cirka fire ganger. Økningen var imidlertid størst ved atskillelse på annen måte enn ved død, og hvis atskillelsen skjedde før barnet var 9 år¹². Tilsvarende fant Kendlers forskergruppe at tidlig adskillelse økte risikoen for depresjon i voksen alder, og at risikoen varte mye lenger etter atskillelse på annen måte enn ved død. Tidlig adskillelse økte også risikoen for alkoholmisbruk, og her fant Kendler sammenheng kun hvis atskillelsen skyldtes annet enn død, og den forhøyede risikoen varte livet ut¹³.

Hvilke mekanismer ligger til grunn for at tidlig adskillelse kan ha så dramatiske konsekvenser? Man kunne tenke seg at det handlet om at tidlig atskillelse korrelerer med andre risikofaktorer, som rus og psykisk lidelse hos foreldrene. Forsøk med dyreavkom med fokus på langsiktige nevrobiologiske konsekvenser av atskillelse fra mor peker imidlertid i retning av en direkte årsakssammenheng mellom disse faktorene. Agid og hans forskergruppe¹² henleder i sin rapport oppmerksomheten mot flere slike studier, og viser til at atskillelse medfører varige forandringer i HPA-funksjonen (hypothalamus-hypofyse-binyresystemet)¹⁴. En forklaring på den forhøyede risikoen synes altså å være at avkommet ved det tidlige og dramatiske stresset (traumet) som atskillelsen innebærer, forårsaker en vedvarende ubalanse i hjernens stressystem. Mye tyder på at deler av denne skaden først kommer til uttrykk i voksen alder. Susan Andersen og Martin H. Teicher har i en forskningsrapport fra 2004¹⁵ funnet at tidlig atskillelse fra mor medførte signifikante synaptiske forandringer i hippocampus. Også dette studiet viste at endringene vedvarte lenge etter at stressoren var fjernet og inn i voksenalderen. Denne forskningen gir nye perspektiver på den økte sårbarheten hos individer som opplever store påkjenninger i tidlige år¹⁵. De fleste er klar over at mishandling er skadelig – det bør være tankevekkende for mange at tidlig atskillelse ser ut til å være like skadelig.

Dette er kun et lite utvalg av forskningsresultater vedrørende sammenheng mellom tidlig atskillelse mellom foreldre og barn og forhøyet risiko for fysiske eller psykiske lidelser. For oversikt over ytterligere forskning, heriblant flere dyrestudier, vises til tidligere publikasjoner av undertegnede^{8 9 10}. Når jeg i mine artikler ikke viser til andre norske artikler eller bøker, er det fordi det dessverre forholder seg slik at norske fagmiljøer ikke interesserer seg for temaet atskillelse barn og foreldre og dets virkning på kropp og psyke. Dette til tross for at det antakelig er et av de viktigste spørsmål landet står overfor, med tanke på den pågående storstilte utbyggingen av barnehager.

Det er undetegnerdes erfaring og observasjon at det er meget vanskelig å få interesse fra forsker-, psykolog- og legehold i Norge for dette temaet. Jeg spør meg selv om temaet berører både forskere og andre for nært til at man kan våge å ta det innover seg, fordi man da fort kommer i konflikt med egen praksis med å overlate sine egne barn til fremmede størsteparten av hverdagene i barnas første leveår. Med Evangs ord i tankene burde vi kanskje stoppe opp litt og tenke oss om noen og enhver. Et fornuftig åpningsspørsmål å stille seg kunne være: Ville vi ha organisert samfunnet vårt slik det er i dag, hvis vi kunne ha planlagt det på nytt? Og hvordan kunne den kunnskapen vi i dag har om barns utvikling inkluderes i denne organiseringen?
 

 

1 Blomhoff et al: Irritabel tarm-syndrom –multifaktoriell lidelse hos barn og voksne. Tidsskr Nor Lægeforen nr. 12, 2002; 122: 1213-7.
2 Kjersti Skjold Rønningen et al: Miljøårsaker til type 1-diabetes. Tidskr Nor Lægeforen 2007; 127:2405-8.
3 Sverre Kvilhaug: Atskillelse barn og foreldre. Hva internasjonal forskning  sier om sammenheng mellom atskillelse i barndommen og senere fysiske og psykiske lidelser. Cita forlag v/Sv. Kvilhaug 2005.
Sverre Kvilhaug: Tidlig atskillelse og langtidsutvikling av sykdommer. Tidsskr Nor Lægeforen 2007; 127: 461.
4 Se 1. Burke et al: Irritable bowel syndrome and recurrent abdominal pain. A comparative review. Psychosomatics 1999; 40: 277-85.
5 Se 2.
6 Veronique P. Mead: A new model for understanding the role of environmental factor in the origins of chronic illness: a case study of type 1 diabetes mellitus. Medical Hypotheses 2004; 63: 1035-1046.
7 Dahlquist og Kallen: Early neonatal events and the disease incidence in nonobese diabetic mice. Pediatr Res 1997; 42(4): 489-91.
8 Sverre Kvilhaug: Atskillelse barn og foreldre. Hva internasjonal forskning  sier om sammenheng mellom atskillelse i barndommen og senere fysiske og psykiske lidelser. Cita forlag v/Sv. Kvilhaug 2005.
9 Sverre Kvilhaug: Hensynet til barnets beste i barnevernsaker i lys av forskningsbasert kunnskap. Kritisk juss 2007 (33) s 107-132.
10 Sverre Kvilhaug: Tidlig atskillelse og langtidsutvikling av sykdommer. Tidsskr Nor Lægeforen 2007; 127: 461.
11 Jacobs og Bovasso: Early and chronic stress and their relation to breast cancer. Psychological Medicine 2000; 30: 669-678.
12 Agid et al. Environment and vulnerability to major psychiatric illness: a case control study of early parental loss i major depression, bipolar disorder and schizophrenia.  Molecular psychiatry 1999; 4(2): 163-72.
13 Kendler et al.: Childhood parental loss and risk for first-onset  of major depression and alcohol dependence; the time decay of risk and sex differences. Psychological Medicine 2002, 32: 1187.94.
14 B. Gjærum i Bente Gjærum og Bjørn Ellertsen: Hjerne og atferd. Gyldendal akademisk, 2. utgave 2003 s. 79.
15 Susan Andersen og Martin Teicher: Delayed Effects of Early Stress on Hippocampal Development. Neuropsychopharmacology (2004) 29, 1988-1993.
16 Karl Evang: Introduksjon. I A.M. Auestad et al: Når barn må på sykehus. Mentalhygieniske aspekter. Universitetsforlaget 1971.
17 Bremner og Vermetten: Stress and development: Behavioral and biological consequences.  Development and Psychopathology, 13 (2001), 473-489.