Hensynet til barnets beste i barnevernsaker
i lys av forskningsbasert kunnskap
Av advokat Sverre Kvilhaug
***
Artikkelen er tidligere trykket i Juristkontakt nr 8/2006. Advokat Kvilhaug har
på forespørsel gitt sin tillatelse til at den publiseres på nytt her.
***
1. Innledning
Når jurister drøfter hensynet til barnets beste i barnevernsammenheng, dvs. i
spørsmål om omsorgsovertakelse eller tilbakeføring, dreier det seg i hovedsak om
generelle betraktninger vedrørende det såkalte biologiske prinsipp, ofte uten at
prinsippet i særlig grad prøves opp mot faktum i saken. I fylkesnemndvedtak er
det ikke uvanlig at prinsippet er nevnt på en slik kortfattet måte at det mer
framstår som en slags pliktøvelse fra nemndsleders side for å synliggjøre at hun
er kjent med prinsippet enn som en reell prøving av om prinsippet er konkret
ivaretatt. Det forekommer dessuten at hensynet ikke nevnes eksplisitt i det hele
tatt, jfr. for eksempel Rt 2002-327. Formålet med denne artikkelen er ikke å gå
gjennom teori og rettspraksis for å finne innholdet i den rettslige standarden
barnets beste, men å se på hva innholdet bør være i lys av det man i dag vet om
barn og barnets beste, hvilket ikke er rent lite. Artikkelen er ikke sprunget
fram fra en sterk interesse for juridisk teori på området, men derimot fra en
glødende interesse for å ivareta barns somatiske og psykiske velferd, hegne om
familielivet og for øvrig som en konsekvens av dette, bidra til å fremme en
positiv samfunnsutvikling. Hvis dette preger artikkelen, ber jeg ikke om
unnskyldning for det.
2. En kunnskapsbasert rettslig standard
Barnets beste må kunne betegnes som en rettslig standard. Som trolig enhver
annen rettslig standard på andre områder kan heller ikke definisjonen eller
tolkningen av en slik rettslig standard innenfor barnevernområdet være fastlagt
en gang for alle, men må utvikle seg, om ikke i samsvar med samfunnsutviklingen,
så i hvert fall under hensyn til den, men særlig i samsvar med de kunnskaper man
til enhver tid har på vedkommende område om hva som er det beste for barn. Ved
at man i så stor grad som hittil så å si knytter standarden om barnets beste til
et prinsipp, det biologiske prinsipp, vil det konkrete meningsinnholdet i
standarden lett kunne bli forholdsvis statisk og ikke påkalle særlig
vurderingsinteresse, og tolkningsprosessen vil dermed ikke fange opp alt det man
etter hvert vet eller bør vite om hva som er barnets beste.
Hensynet til barnets beste kan etter loven ikke begrunne et så alvorlig inngrep
i familielivet som en omsorgsovertakelse er. Jeg mener derimot at det nevnte
hensynet bør kunne begrunne en tilbakeføring, med andre ord at selv om
fylkesnemnd eller domstol skulle komme til at foreldrene ikke kan gi forsvarlig
omsorg, kan likevel hensynet til barnets beste slå så sterkt ut i det konkrete
tilfellet at tilbakeføring kan bestemmes. Sentralt etter min vurdering er det at
selv om vilkårene ellers for omsorgsovertakelse er oppfylt, må
omsorgsovertakelse avslås dersom hensynet til barnets beste tilsier det.
3. Hva vet vi om barnets beste i relasjon til omsorgsovertakelser
3.1. Generell forskning vedrørende atskillelse barn og foreldre
Gjennom særlig de siste 60 årene har det kommet til en ganske betydelig mengde
forskningsrapporter som knytter forbindelsen mellom mer eller mindre varige og
alvorlige fysiske og psykiske skadevirkninger i voksenalder til traumatiske
hendelser i barneårene. En av disse traumatiske hendelsene er et barns
atskillelse fra foreldre, en eller begge, og forholdet er at mesteparten av
forskningen vedrørende betydningen av traumatiske hendelser i barndommen dreier
seg om nettopp sammenhengen mellom atskillelse/tap og senere alvorlige
skadevirkninger for barnet. Forskningen er dels tilbakeskuende undersøkelser hos
voksne mennesker, dels eksperimentelle undersøkelser der dyreavkom av
forskjellige slag er utsatt for atskillelse fra mødrene. (For oversikt se
Kvilhaug 2005). Ut fra den totale kjente forskningen er det en klar
(signifikant) sammenheng mellom tidlig atskillelse og forekomsten av senere
alvorlige psykiske lidelser hos barnet. Det er også sterke holdepunkter for å
slutte at det er en tilsvarende sammenheng mellom atskillelse og visse
fysiologiske/somatiske lidelser.
3.1.1. Noen sentrale forskningsrapporter om sammenheng mellom atskillelse og
psykiske lidelser
Jeg nevner først at allerede i 1917 og 1924 mente hhv Freud og Abraham at
depresjon hadde sine røtter i barndommen og da særlig i tidlige tapserfaringer.
Senere gjorde bl.a. Bowlby et banebrytende arbeid og påviste at lang atskillelse
fra moren førte til psykiske problemer for barnet (eksempelvis Bowlby 1951).
Forskningsrapporter fra andre har kommet gjennom årene siden, men jeg skal
konsentrere meg om noen forholdsvis nye forskningsrapporter.
I 1999 kom en meget viktig forskningsrapport fra Agid og kolleger (Agid et al
1999). Det var en såkalt case-control-undersøkelse. Forskerne påviste at tap av
foreldre i barndommen, inntil 17 årsalderen, økte signifikant (P=0,001)
sannsynligheten for å utvikle alvorlig depresjon i løpet av voksenlivet. Jeg
nevner for ordens skyld at man regner at en P-verdi på 0,05 er tilstrekkelig til
at resultatet regnes som signifikant, m.a.o. at det er 5% sjanse for at
resultatet er basert på tilfeldigheter. En P-verdi på 0,001 innebærer følgelig
at det kun er èn promille sannsynlighet for at resultatet beror på
tilfeldigheter. Den påviste sammenhengen er således svært sikker.
Agid og kolleger fant også at effekten av tap ved varig atskillelse på annen
måte enn ved død var mer slående enn tap som skyldtes død (P=0,003), og det
samme gjaldt tap som skjedde før 9-års alderen (P=0,003) sammenlignet med tap
senere i barndom og ungdom. Som vi ser, var også dette meget signifikante
resultater.
Forskerne definerte tidlig tap som tap av en forelder før barnet nådde 17 års
alderen, enten som følge av død eller som følge av atskillelse som følge av at
en forelder forlot hjemmet for alltid og slo seg ned annet sted. Det var ingen
forutsetning for å falle inn under definisjonen at det ikke var kontakt mellom
barnet og den utflyttede forelderen.
Vi må derfor kunne slå fast som et forskningsmessig faktum at tidlig
atskillelse, særlig av andre grunner enn død, mellom barn og foreldre inntil 17
årsalderen er meget skadelig og gir meget alvorlig fare for at barnet vil
utvikle alvorlig depresjon på et eller annet tidspunkt i livet.
Forskerne fant også signifikant større omfang (P=0,048) av tidlig tap hos de med
bipolare lidelser (manisk-depressive). De fant også et signifikant (P=0,01)
større omfang av tidlig tap, særlig tap som skjedde før pasienten var 9 år
gammel, blant schizofrenipasienter sammenlignet med kontrollgruppen av friske
personer. Også disse resultatene viser at tidlig atskillelse gir alvorlig fare
for at barnet vil utvikle alvorlige psykiske lidelser.
En annen forskergruppe (Kendler og kolleger 2002) fant også signifikant større
risiko for alvorlig depresjon etter tap av foreldre, både som følge av død og av
atskillelse på annen måte før 17-årsalderen, men risikoen varte mye lenger
dersom atskillelse hadde andre årsaker enn død. Forskerne fant også at det var
en signifikant øket risiko for alkoholavhengighet etter atskillelse fra
foreldre, men ikke hvis atskillelsen skyldtes død, og denne risikoen var for
øvrig signifikant større hos kvinner enn hos menn. Risikoen for å utvikle
depresjon besto i 29 - 35 år etter atskillelse på annen måte enn ved død, mens
den var livsvarig for så vidt gjelder alkoholavhengighet. Tidlig atskillelse var
definert som avbrytelse av foreldre-barnforholdet til og med det sekstende
leveåret, og herunder var atskillelse på annen måte enn ved død definert som all
annen atskillelse som ikke skyldtes ordinær ivaretakelse av jobb, verv osv (som
for eksempel avtjening av ordinær verneplikt), og disse tilfellene fordelte seg
så på 72 % som skyldtes foreldrenes skilsmisse og resten forlenget
foreldrefravær på mer enn 6 måneder av andre grunner.
Jeg nevner også en tysk forskningsrapport fra 1991 (Bron et al 1991). De fant at
43,4 % av de psykiatriske pasientene som hadde opplevd atskillelse ved død eller
minst ett års atskillelse fra foreldrene, hadde gjort selvmordsforsøk,
sammenlignet med 26,5% av pasientene uten slik tapserfaring, men de fant også at
hyppigheten av selvmordsforsøk var større etter atskillelse (52,5%) enn etter
erfaringer med at en eller begge foreldrene døde (38,5%).
3.1.2. Noen sentrale rapporter om sammenheng mellom tidlig atskillelse og senere
utvikling av fysiologiske lidelser, kreft osv.
Linda J. Luecken og Kathryn S. Lemery (Luecken og Lemery 2004) opplyser i en
oversiktsartikkel at tidlig tap av foreldre har på lengre sikt blitt assosiert
med høyere blodtrykk (Luecken 1998), større risiko for brystkreft (Jacobs &
Bovasso 2000) og andre helseproblemer i eldre voksenalder (Krause 1998, Maier og
Lachman 2000).
Gjenstanden for John R. Jacobs og Gregory B. Bovassos forannevnte undersøkelse
omfattet ikke tap ved annen atskillelse enn død, kun atskillelse ved død i
barndommen (før 17 årsalderen), og risikoen for å utvikle brystkreft mer enn 20
år senere. De fant at kreft var meget signifikant (P<0,0001) assosiert med tap
av mor ved død. Etter justering ut fra kontrollvariabler for å sikre større
validitet, var kreft fremdeles meget signifikant assosiert med tap av mor ved
død i barndommen (P<0,001). P-verdien viser at det var mindre enn èn promille
sannsynlighet for at resultatet berodde på tilfeldigheter. Når man sammenligner
tap av mor ved død og atskillelse fra begge foreldre ved overflytting til
fosterhjem, er det etter min oppfatning helt åpenbart, bl.a. ut fra annen
forskning vedrørende nettopp atskillelse på annen måte enn ved død, at forskerne
ikke ville ha funnet noen mindre sammenheng mellom tidlig atskillelse og kreft
enn de nå gjorde.
Neeleman og kolleger (Neeleman et al 2002) gjorde en større undersøkelse av
sammenhengen mellom tidlig atskillelse og senere (43-årsalderen) psykiatriske og
somatiske lidelser. De fant meget signifikant sammenheng for guttenes
vedkommende mellom atskillelse fra mor før 6 årsalderen på annen måte enn ved
død og større grad av både psykiske og somatiske lidelser.
I Norge gjorde Anne Marita Milde en undersøkelse på rottebarn (Milde 2005) ved å
skille rottebarna tidlig fra sine mødre i hhv 10 minutter eller tre timer daglig
fra levedag to til levedag fjorten. Som forskeren gjør oppmerksom på, er
rotteavkommet store nok til å klare seg etter 22 døgn, og rottemor forlater da
barna, og de er fullvoksne når de er tre-fire måneder gamle, og dette er det
etter min oppfatning viktig å ha i tankene ved sammenligning med de
tilbakeskuende undersøkelsene på mennesker som er nevnt foran. Særlig de
langtidsatskilte rottebarna viste som voksne, dvs etter 22 døgn, avvik med
hensyn til vekt, tarmlidelser og stressrespons. Milde redegjør overfor bladet
Hubro om en intervjuundersøkelse blant pasienter med organisk tarmlidelse som
kan påvises med røntgen eller ultralyd, og med pasienter med funksjonell
tarmlidelse der man ikke kan påvise sår til tross for klare symptomer. De
foreløpige funnene viser at funksjonelle plager i stor grad skyldes psykologiske
faktorer, og at traumatiske barndomsopplevelser som for eksempel separasjon fra
nære omsorgspersoner gir økt grad av engstelse for å bli forlatt som voksen,
sier Milde til bladet.
Mildes forskning bekrefter hva en betydelig mengde internasjonal forskning på
dyreavkom av forskjellig slag viser av sammenheng mellom tidlig atskillelse og
senere dårlig utvikling av dyreavkommet. (For oversikt se Kvilhaug 2005).
3.2. Barnevernforskning bekrefter at tidlig atskillelse barn og foreldre er
skadelig
Det har internasjonalt lenge vært klart ut fra omfattende forskning vedrørende
fosterbarn som voksne at man ikke kan forvente at det går bedre med fosterbarn
enn det ville ha gjort om barna hadde fått bli i sine opprinnelige hjem. (For
oversikt se Kvilhaug 2005). Det kan selvsagt være mange samvirkende årsaker til
at det ikke går så bra med fosterbarn, men i lys av hva atskillelsesforskningen
har frambrakt av resultater, vil det være nokså naivt å overse at en viktig
forklaring er selve atskillelsen fra foreldrene. Det er åpenbart at en
atskillelse som skyldes omsorgsovertakelse og plassering på fremmed sted og i
fremmed fosterhjem med alt det dette innebærer av stress, lengsel etter
foreldre, besteforeldre, annen slekt, venner, klatretreet i hagen osv og med
tilpasningsproblemer i fosterhjemmet og den nye barnehagen eller skolen m.v., er
en særdeles traumatisk atskillelse, langt mer traumatisk enn en atskillelse der
barnet fortsatt bor sammen med den ene av foreldrene.
Jeg skal nedenfor kun trekke fram èn enkeltundersøkelse på barnevernsektoren og
to gjennomgåelser av internasjonal barnevernforskning.
3.2.1. Bohman & Sigvardssons svenske undersøkelse
Bohman & Sigvardsson fulgte ca 600 risikobarn i Sverige som alle ble flyttet fra
hjemmene før sin ettårsdag og i utgangspunktet skulle adopteres av fremmede,
mens resultatet ble at ca 1/3 ble adoptert, 1/3 ble fosterbarn og 1/3 fikk vende
tilbake til moren (Bohman & Sigvardsson 1980). Barna ble ved forskjellige aldre
sammenlignet med hverandre og med en kontrollgruppe. Jeg skal bare trekke fram
ett resultat: Da barna (dvs. guttene) var midt i 20-årene, var ca 16% av
hjemmebarna registrert for kriminalitet og alkoholmisbruk (tilsvarende
kontrollgruppen) sammenlignet med 30% for fosterbarnas del. Når dobbelt så mange
fosterbarn som hjemme(risiko)barn registreres for kriminalitet og
alkoholmisbruk, mer enn antyder det at fosterhjemsoppholdet ikke har vært bra
for barna.
3.2.2. Bo Vinnerljungs gjennomgang av internasjonal barnevernforskning
En annen svensk forsker, Bo Vinnerljung, gjorde en avhandling om fosterbarn som
voksne (Vinnerljung 1996) der han gjennomgikk internasjonal barnevernforskning,
herunder forannevnte undersøkelse av Bohman & Sigvardsson, samt hans egen
søskenundersøkelse. Konklusjonen til Vinnerljung var at det på gruppenivå ikke
gikk bedre med fosterbarna enn om de var blitt værende i sine respektive
biologiske hjem - det gikk enten like bra eller dårligere.
3.2.3. Egelund og Hestbæks forskningsoversikt fra 2003
I Danmark har Tine Egelund og Dorthe Hestbæk utgitt en forskningsoversikt i
2003. Et sammendrag av resultatene har de to forskerne latt ta inn som kap. 7 i
Socialforskningsinstituttets rapport Videnopsamling om social arv (Egelund og
Hestbæk 2003). Forskerne skriver at barn som har vært anbrakt utenfor hjemmet,
har en tidoblet risiko i forhold til jevnaldrende for å utvikle selvdestruktiv
atferd (narkomani, selvmordsforsøk), og deres risiko for ikke å overleve deres
27 års fødselsdag økes 5 ganger i forhold til andre fra denne fødselsårgangen.
Utdannelsesnivået er uforholdsmessig lavt. Helbredsproblemer er hyppig
forekommende blant tidligere anbrakte barn, særlig den psykiske helsen. Det er
en overforekomst av kriminalitet hos de mannlige tidligere anbrakte.
Sammenfatningsvis sier forskerne at resultatene med entydighet sier at tidligere
anbrakte barn som unge voksne blir en uforholdsmessig dårlig stilt gruppe, og at
denne tendensen er entydig i metodologisk velgjennomførte effektstudier, og
forskerne antyder at det bruddet som en anbringelse utenfor hjemmet utgjør,
spiller en vesentlig rolle for de nevnte dårlige resultatene.
Jeg kan ikke annet enn å undres over at den nevnte forholdsvis ferske
forskningsoversikten, slik også Vinnerljungs oversikt fra 1996, så å si er blitt
fortiet av hele barnevernsystemet, heri inkludert NOVAs avdeling for
barnevernforskning. De som burde ha alarmert departementet og vedkommende
statsråd, tier. De har også fortiet forskningen om atskillelse. Enhver får selv
tenke over årsakene til det.
4. Sammenligning med problemstillingen små barn på sykehus
De som har levd en stund, husker at foreldre ikke fikk være med sine barn på
sykehus fram til et stykke ut på 1970-tallet. Det var en lang kamp for å få
endret dette. En av bidragsyterne i Norge var psykiateren Anne Marie Auestad. I
hennes bok i 1971 skrev daværende helsedirektør Karl Evang en introduksjon. (Auestad
m.fl. 1971). Det er interessant å se hvor sterkt Evang vektla betydningen, både
for den enkelte og ikke minst for samfunnet, av at barn fikk ha med seg en eller
begge av sine foreldre i forbindelse med barnets sykehusopphold. Jeg siterer noe
fra denne introduksjonen med oppfordring til leserne om å overføre uttalelsene
til barnevernsektoren:
"Det er vanlig å møte den påstand at mental og sosial tilpasning og sykdom øker
under våre samfunnsforhold. Selv om vi ikke kan belegge det med sikre tall, tror
jeg det er riktig. Nervøsitet, stress, fremmedgjøring, avhopping fra skole og
arbeidsplass, samlivskriser, narkotikamisbruk i protest eller som flukt,
emosjonelt forgiftede miljøer, med hat og krangel om bagateller omgir oss på
alle kanter.
Hadde vi vært like dyktige til å forebygge slik mental skjev utvikling, ville
verden i dag sett helt annerledes ut, ikke bare når det gjelder folks helse, men
også når det gjelder sosiale og politiske forhold, økonomisk dominanse og
militær maktbruk. Det er åpenbart altfor ofte angstbiteren, sadisten, psykopaten
og den maktsyke som rår grunnen og har for sterk innflytelse på
beslutningsprosessen. Det har derfor lenge vært sosialpsykiatriens drøm å kunne
anvise praktiske metoder for å sikre individene en sunn mental utvikling, slik
at vi kunne få et flertall av sinnsmessig modne, tolerante mennesker i aktiv
utfoldelse av de evner og anlegg de råder over.
Er dette kanskje noe pompøst og overdrevet å nevne i en liten introduksjon til
en bok om barn på sykehus? Tvert imot. Her står vi for en gang skyld på fast
grunn når det gjelder forebyggende mentalhygieniske tiltak. Her har vi en
praktisk gjennomførbar mulighet for iallfall å hindre at de sykehusopphold som
mange barn må oppleve, skader dem."
5. Konklusjon
Når forskningen viser at tidligere fosterbarn blir en uforholdsmessig dårlig
stilt gruppe, og når dette samsvarer med hva mer enn 60 års forskning på
atskillelse ved forsøk vedrørende dyreavkom og tilbakeskuende undersøkelser på
mennesker viser om skadevirkninger langt inn i voksenalderen som følge av tidlig
atskillelse helt opp til 17-årsalderen, er det uholdbart å fortsette den
statiske tolkningen av hensynet til barnets beste i forbindelse med vedtak om
omsorgsovertakelse eller tilbakeføring i barnevernsaker.
Forskningen viser at det i utgangspunktet ikke er i samsvar med hva som er best
for barnet at barnet blir plassert i eller blir fortsatt holdt i fremmed
fosterhjem. Når jeg sier "i utgangspunktet", er det fordi det i enkelte
tilfeller ikke finns noe alternativ, fordi barnet må beskyttes. Erfaringsmessig
vil imidlertid alltid, i utgangspunktet velmenende, aktører i barnevern og
fylkesnemnd, herunder psykologer og andre sakkyndige, komme til å legge listen
svært lavt for når de mener barnet må fjernes for å beskyttes, slik de i dag
legger listen ekstremt lav for når de mener at barnet skal i fosterhjem for å få
et angivelig bedre liv.
Dersom de nevnte aktører tar inn over seg det vi nå vet om skadevirkninger ved
atskillelse, og jeg tror trygt vi kan regne med at skadevirkningene er enda mer
alvorlige enn det som hittil er kommet fram for så vidt gjelder somatiske
lidelser, slipper vi kanskje i framtida å oppleve dårlig begrunnede
omsorgsovertakelser som den kjente Svanhildsaken, så langt jeg kjenner den, er
et typisk eksempel på. Skal omsorgsovertakelser kunne forsvares saklig, må det
ut fra det jeg mener må være innholdet i hensynet til barnets beste, framstå som
klart bevist ved en konkret vurdering av fakta i saken holdt opp mot
forskningsresultatene, at barnet lider større skade på kort og lang sikt ved å
forbli i hjemmet enn ved å fjernes fra hjemmet.
Følges denne regelen, blir det en dramatisk reduksjon i antall fosterbarn, og
det blir da tilsvarende mange barn som i stedet kan få adekvat hjelp i hjemmet
uten trusselen om omsorgsovertakelse hengende over seg. Med også Evangs ord i
tankene tenker jeg at det i det hele tatt vil bli et mye bedre samfunn for oss
alle. Både barnevernet og psykologene vil forhåpentligvis lettere skjønne at
mange barns problemer kan ha mange andre årsaker enn aktuell omsorgssvikt, for
eksempel mors traumatiske opplevelser under svangerskapet. I dag har vi den
merkverdige situasjonen at psykologene har et overdrevent fokus på den aktuelle
omsorgssituasjonen og tillegger den overdreven betydning, men har ikke øye for
at årsakene til barnets problemer kanskje ligger langt tilbake i tid, og får
derfor ikke øye på at omsorgen i dag ikke er hovedproblemet. En
omsorgsovertakelse kan lett virke som en livstidsstraff overfor barnet fordi
moren for eksempel som nevnt hadde traumatiske opplevelser under svangerskapet,
eller både moren og barnet får traumatiske opplevelser under barnets første
leveår. Tidlig atskillelse kan som nevnt være en slik traumatisk opplevelse for
barnet, for eksempel bruk av barnehage i de to første leveårene. At barnet da
kan ha store problemer i skolealderen, selv om de traumatiske opplevelsene for
lengst er et tilbakelagt stadium, og at dette også preger omsorgen, burde ikke
overraske en virkelig sakkyndig, ettersom det er rikelig med forskning også på
dette feltet. Det er lett for foreldre å opptre "riktig" overfor et
"ukomplisert" barn, atskillig vanskeligere overfor et "vanskelig" barn.
Fosterforeldre får i tillegg den ekstra vansken som ligger i at barnet er
tilført ny alvorlig skade ved atskillelsen. Stockholmsyndromet, som for tiden
har fått fornyet aktualitet, villeder ofte både fosterforeldre og barnevern til
å tro at plasseringen har vært vellykket, men det er en overflatisk og
kortsiktig vurdering. Kunnskap må til for å anvende hensynet til barnets beste,
ikke synsing og ønsketenkning.
*
Referanser:
1: K. Abraham: Manic-depressive states and the pregenital levels of libido.
London 1924
2: O. Agid, B. Shapira, J. Zislin, M. Ritsner, B. Hanin, H. Murad, T. Troudart,
M. Bloch, U. Heresco-Levy og B. Lerer ved Department of Psychiatry,
Hadassah-Hebrew University Medical Center, Jerusalem: "Environment and
vulnerability to major psychiatric illness: a case control study of early
parental loss in major depression, bipolar disorder and schizophrenia".
Molecular Psychiatry 1999 Mar; 4 (2): 163-72
3: Michael Bohman og Sören Sigvardsson: "Negative social heritage". Adoption and
Fostering nr. 3, 1980, 24-31
4: John Bowlby: "The process of mourning". International Journal of
Psychoanalysis 1961; 42; 317-40
5: B. Bron, M. Strack og G. Rudolph: "Childhood experiences of loss and suicide
attempts: significance in depressive states of major depressed and dystthemic or
adjustment disordered patients". Journal of Affective Disorders, 1991, 23,
165-172
6: Tine Egelund og Dorthe Hestbæk: Anbringelse udenfor hjemmet. (Basert på
rapporten: Anbringelser av børn og unge udenfor hjemmet – en forskningsoversigt).
I Videnopsamling om social arv, kap. 7. Utgiver Socialministeriet, Sekretariatet
for social arv, Danmark, juni 2003
7: Karl Evang: "Introduksjon". I Anne Marie Auestad, Bjørn Killingmo, Helga
Nyhus og Helene Pande: Når barn må på sykehus. Mentalhygieniske aspekter.
Universitetsforlaget 1971
8: Sigmund Freud: Trauer und Melancholie. Frankfurt 1917
9: J. R. Jacobs og G. B. Bovasso: "Early and chronic stress and their relation
to breast cancer". Psychological Medicine, 2000, 669-678
10: K. S. Kendler, K. Sheth, C. O. Gardner og C. A. Prescott: "Childhood
parental loss and risk for first-onset of major depression and alcohol
dependence; the time decay of risk and sex differences". Psychological Medicine
2002, 32, 1187-1194. Cambridge University Press
11: N. Krause: "Early parental loss, recent life events, and changes in health
among older adults". Journal of Aging and Health, 1998, 10, 395-421
12: Sverre Kvilhaug: Atskillelse barn og foreldre. Cita forlag, 2005
13: Linda J.Luecken og Kathryn S. Lemery: "Early caregiving and physiological
stress responses". Clinical Psychological Review 24, 2004, 171-191
14: L. J. Luecken: "Childhood attachment and loss experiences affect adult
cardiovascular and cortisol function". Psychosomatic Medicine, 1998, 60, 765-772
15: E. H. Maier og M. E. Lachman: "Consequences of early parental loss and
separation for health and well-being in midlife". International Journal of
Behavioral Development, 2000; 24, 183-189
16: Anne Marita Milde: Intervju i Hubro 4/2005. Utgitt av Universitetet i Bergen
17: J. Neelman, S. Sytema og M. Wadsworth: "Propensity to psychiatric and
somatic ill-health: evidence from a birth cohort". Psychological Medicine 2002,
793-803
18: Bo Vinnerljung: Fosterbarn som vuxna. Lund Studies in Social Welfare. Arkiv
förlag, Lund, 1996