Taushet og opplysningsplikt i barnevernet


LAILA DÅVØY BARNE- OG FAMILIEMINISTER (KRF)
Taushetsplikten i barnevernsloven blir av og til påstått å tjene som beskyttelse av barnevernets ansatte. Det er like galt som det er urettferdig. Taushetsplikten er en forutsetning for at barnevernet skal møte tillit fra unge og deres familier som trenger hjelp. Taushetsplikten gjelder personlige og følsomme opplysninger, gitt eller innhentet i fortrolighet, og den er der for å beskytte barna.

Derimot kan taushetsplikten være en barriere for utveksling av informasjon mellom ulike tjenester, også når slik utveksling kan bidra til bedre hjelp. Da blir et gode det godes fiende, og slik skal det ikke være.

Fra ulike hold er det gitt uttrykk for usikkerhet om hvordan ansatte i hjelpetjenestene skal forholde seg til formidling av personlige og følsomme opplysninger. I mars i år sendte jeg derfor ut et rundskriv om taushetsplikten og den opplysningsplikt andre offentlige hjelpetjenester har overfor barnevernet. Rundskrivet omhandler også hvilke rett barnevernet har til å formidle opplysninger til andre.

Barnevernets primære oppgave er å sikre barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling nødvendig hjelp og omsorg. For å ivareta dette er barnevernet ofte avhengig av å motta opplysninger fra andre som får mistanke om slike behov. Det betyr at ansatte i andre hjelpetjenester som ser tegn til omsorgssvikt, mishandling eller alvorlige atferdsvansker er pålagt å gi barnevernet opplysninger om det, selv om det omfatter personopplysninger som ellers er underlagt taushetsplikt.
Barnevernet har på sin side en rett til å formidle taushetsbelagte opplysninger til andre, når dette er nødvendig for å klarlegge barnets omsorgssituasjon og etablere tiltak som kan gi barnet best mulig hjelp. Dette vil ofte innebære samarbeid med andre tjenester. Og, barnevernet må kunne formidle taushetsbelagte opplysninger når dette er nødvendig for å forebygge fare for liv eller alvorlige helseskade - for eksempel ved mistanke om mishandling eller andre alvorlige overgrep.

Når barn utsettes for vold i egen familie, kan ikke lovfestet taushetsplikt stå i vegen for samarbeid mellom ulike etater. Voldsbruken skal stanses og barnet beskyttes mot ny voldsutøvelse. Dette er et vanskelig område, der det kan være stor usikkerhet. I juni sendte jeg derfor ut en veileder om samarbeid mellom offentlige tjenester i saker der barn utsettes for vold i egen familie. Samarbeid mellom etater i slike saker kan og må skje uten at grunnleggende rettssikkerhet og hensyn til personvernet settes til side.
Jeg føler meg sikker på at de anvisningene som er sendt ut, og en jevnlig offentlig oppmerksomhet rundt disse problemstillingene, vil gjøre barnevernet og andre hjelpetjenester stadig bedre i stand til samarbeid - til beste for barn som trenger hjelp.


********

Artikkelen var publisert i avisa Gudbrandsdølen Dagningen 20. juli 2005, og hadde følgende nettadresse: http://www.gd.no/artikkel.asp?Artid=126883