BarnasRett 30.10.06

 

Er norsk barnevern en byråkratisk forstoppelse?

 

Dagbladets leder De forsømte barna (Dagbladet 29.10.06) slår bokstavlig barnet ut med badevannet. Dagbladet har tidligere støttet meg i protest mot medisin som ikke virker. Jeg undres på hva som har ført til endringen i gangsynet.

Sosialvesenet har så lenge jeg kan huske kommet med dommedagsbeskrivelser uten at noe blir verre. Skulle man tro deres prognoser de siste 50 åra måtte vi alle være dobbelt multi-narkomane voldsavhengige barnemordere. Det eneste som ikke har vært konstant er bevilgningene til sosialomsorgen. Den øker formidabelt. I flere tiår har kritikere hevdet at den medisin sosialvesenet bruker ikke virker. Min erfaring med sosialvesen de siste åra avdekker en himmelstormende ukyndighet som kan ha en eneste målsetning. Nemlig å sørge for rikelig tilgang på kunder slik at de fortsatt kan hevde nødvendigheten av kontinuerlig økende bevilgninger og flere ansatte. Produsere kvasipsykologisk babbel fjernt fra den kvalitetssikring vi andre må tilfredsstille.

I dyrerekkens utvikling mister artene sjeldent egenskaper, de kan omdannes eller overtaes av andre organer, men finnes alltid rudimentært et eller annet sted.

Når mann ser på alle dyrefamiliene hvor foreldre og avkom identifiserer hverandre ved hjelp av kjemiske signalstoffer bør det være innlysende at slike kommunikasjoner også finnes i menneskeheten. Utallige skjebnehistorier om adoptivbarn som treffer sine biologiske mødre bør vise at det er biologiske bånd som ligger langt utenfor det bevist sanselige.

Det er allment kjent at barn som ammer ikke gjerne tar melk fra en nyvasket pupp. En kan vel ikke henledes til å tro at barnet vurderer det slik at den puppen det smaker Zalo av vil jeg ikke ha. Enhver forstår det dit hen at det finnes kjemiske signalstoffer som styrer barnet til å ta puppen, og at disse lar seg vaske vekk. Det er ikke en avgjørelse basert på barnets logiske resonnement, men rent instinktmessig ut fra at en uidentifisert pupp er farlig.

Kvinner er svært påvirkelige av små barn. Mange vil si det er vel helt naturlig, og takke forsynet for det. De sier de føler en oppslukende varme bare ved lukten av små barn. Ingen tviler på det, og vi er takknemlige for det. I de første årene er barnets sosiale kunnskap svært liten. Det er alle signalene mor gir ut, som skaper den familiære trygghet som kan gi barnet evnen til å lære seg sosial opptreden.

En surrogatmor kan derfor aldri helt erstatte en biologisk mor og hennes genuine, genetisk baserte forståelse av barnets signalstoffer. Jeg mener derfor en vanskelig kan finne fosterhjem for barn, som kan erstatte et hjem med biologisk forankring til barnet og dets gener.

Norsk barnevern er derfor kun en byråkratisk, menneskefiendtlig institusjon når de i så stor grad tror at surrogathjem er tjenelig i oppdragelse og utvikling av barn. Det virker som om de tror at barns oppvekst kun påvirkes av at de får mat og har et oppvarmet sted å være. All erfaring viser at dette er himmelstormende feil. En forstokket virkelighetsoppfatning basert på ren mekanikk, og total fornektelse av biologiens materielle grunnlag som base for familiens gjensidige trygghetsfølelse.

Troen på byråkratiets egnethet som barneoppdrager er ikke på noen måte av ny dato, dets hundreårige menneskefiendtlige tradisjon gir ingen gode inntrykk. Litteraturen har mange fine eksempler på dette. Funksjonærene for vergerådsbarna for hundre år siden; barnehjemsbarna for 50 år siden og dagens fosterforeldre er de samme menneskene.

Byråkratenes evne og ønske om å regjere over sakesløse mennesker og barn virker for meg pervers, jeg undres på om dette er de menneskene prof. Døving mener har tilbakedannet det organet som forstår de kjemiske signalene barna gir. Mangler de den evnen vi andre har til å føle og forstå de signaler barn gir, da er det riktig å kalle dem perverse misfostre, som med vold ønsker å tilrane seg våre andre normales biologiske, og materielt betingede glede ved å erfare våre barns kjærlighet.

Merk Sigrid Undsets ord: ”I menneskesinnet forandrer seg under tiden absolutt intet!”

Befringutvalget i NOU 2000:12 trekker de samme tråder hundre år tilbake og repliserer:

"Innenfor en tradisjonell ramme vil utvalget særlig framheve følgende kjennetegn på et godt barnevern:

Faglig og menneskelig kvalitet i møte med familien, der respekt, personlig integritet og en samarbeidende holdning må settes i høysetet."

Når en ser på Barnevernets praksis etter år 2000 da dette ble skrevet kan en undre seg over om disse funksjonærene er i stand til å lese innenat. De leser vel ikke så fort, så det er vel ikke underlig at de ikke har greid å tilegne seg NOU 2006:9, som krever kvalitetssikring av psykolograpporter, om de noen gang leser utredninger?

Dersom godt byråkrati betyr at institusjonene ikke på noen måte leser de skriv deres eget byråkrati produserer, og ikke på noen måte prøver å tjene andre enn seg selv. Da er dette kun en overbygning for å utvikle en allerede voldsom ukyndighet i tjenesten og en avskyelig voldsutøvelse vi ikke ønsker å være bekjent av eller utsatt for.

Dette er på ny et skrik fra sosiopat-vesener om mer av en medisin som ikke virker, og ikke har gjort det på 100 år!

Av Tim Drangsholt
www.timtim.no