Barnevernet gjemmer seg bak "barnets beste"
Av Trine Dahl Oanes
Jeg har fått inntrykk av at når barnevernet sier de jobber for barnets beste så tror alle instanser på dem, uten engang å tenke selv. Folk overlater det fulle og hele ansvaret til barnevernet, og stoler på at de kan jobben sin. Dette vet barnevernet, og derfor er det blitt mer og mer vanlig å skjule seg bak begrepet "barnets beste".Jeg sier "barnevernet", men selvfølgelig er barnevernet like forskjellige som alle andre instanser. Og som alle andre mennesker skal ikke de heller dømmes under en. Noen gjør jobben sin og det meget dyktig. Men de som ikke gjør en like dyktig jobb er vel så mange, og det får store konsekvenser for alle de personene det rammer. Ikke minst for barna.
Jeg er sikker på at barnevernet kan vinne en rettssak bare med å påstå at tiltak er til barnets beste, selv om det ikke er det. Med andre ord så gjemmer de seg bak formuleringen "barnets beste". Og det går fort prestisje i en sak. Da tør jeg påstå at barnevernet som er satt til å verne barna gjør det stikk motsatte. For dem er det om å gjøre og opprettholde et vedtak. De tør ikke innrømme en feil. Gjør de det har vi "vunnet". Barnevernet forstår ikke at for oss er det ikke snakk om prestisje. Det er ikke snakk om å vinne, men om å få å gi barna våre en god oppvekst. Å få leve sammen som en vanlig familie og ikke under et helt vannvittig umenneskelig press.
Vi, foreldrene, er faktisk de som prøver å verne barna når alt kommer til alt. Jeg har flere ganger fått spørsmålet om hvor lenge vi skal fortsette å prøve å vinne omsorgsretten for sønnen vår tilbake. Det kan jeg svare på med det samme: Alltid! Men ikke fordi vi vil "vinne". Det er fordi vi som foreldre flest tenker på hva som virkelig er til barnets beste. Noen mener det blir en mer stabil omsorgsituasjon for barnet om vi gir opp. Ja vel, hva ville du satt mest pris på selv? Det er bevist at de barna som foreldrene kjemper for å få hjem har det bedre enn de barna foreldrene "gir opp". Jeg sier "gir opp" fordi jeg tror ikke det er snakk om å gi opp, men mer om å bli tvunget til å gi opp. Men for et barns egenverdi tror jeg det er viktig å vise at mamma og pappa, som også er mor og far, (samme hva annet barnevernet prøver å lære barna) ikke noen gang slutter å bry seg. Når sønnen min blir stor skal han få vite at mammaen og pappaen hans aldri gav ham bort. For hva er vel verre enn å føle seg uønsket av sine egne foreldre?
Barnevernet leter etter mangler hos foreldrene istedenfor å se om omsorgsituasjonen faktisk har bedret seg. Har omsorgssituasjonen bedret seg så betraktelig at de ikke lenger kan grave i de gamle papirene, så prøver de med å si at du har psykiske problemer. Sannheten er at du er i ferd med å utvikle en stresslidelse fordi de tærer opp psyken din år etter år. Da kan de endelig finne det de lette etter for sannsynligvis så er du blitt presset til det ytterste og sliter med søvn, angst eller kanskje også depresjoner. Dette fordi du vet du har rett, men hvem tror deg? Alle kjenner følelsen av å ikke bli trodd. Og alle kjenner følelsen av urettferdighet. Denne følelsen lever tusenvis av mennesker med hver dag, år etter år. Barnevernet gjør det jo liksom til barnets beste. Jeg må jo innrømme at det har jeg meget vanskelig for å tro. Skulle ha likt å sett dem leve under samme presset selv. Tror pipa hadde fått en annen lyd da.
Men om det ikke lenger er holdbart å bruke de påståtte psykiske problemene du har (jeg sier påståtte fordi disse problemene forsvinner når barnevernet slutter å presse foreldrene) så bruker de tilknytning som argument for å beholde barnet.
For i barnevernloven står det:
§ 4-21. Oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse.
Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet. Før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal barnets fosterforeldre gis rett til å uttale seg.
Partene kan ikke kreve at en sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse skal behandles av fylkesnemnda dersom saken har vært behandlet av fylkesnemnda eller domstolene de siste tolv måneder.
For det første så er tolv måneder svært lang tid når det er snakk om tilknyting, og har du da fått en urettferdig dom kan du ikke hindre at tiden jobber imot deg. Sannheten er også at de tolv månedene fort blir lenger fordi det kan oppstå ting som haler ut saken din. Som f.eks. sakkyndige.
For det andre så sier loven at barnet skal tilbakeføres når foreldrene kan gi forsvarlig omsorg. Hva nytter det når de kommer med tilknytningsargumentet rett etterpå. Det sier seg jo selv at slike saker tar tid. Tiden jobber ikke akkurat til din fordel slik jeg ser det her.
Etter min mening burde foreldre fått tilstrekkelig samvær med barnet sitt til at tilknytningsargumentet ikke kan være et argument for tilbakeføring. Det er jo klart at når barnevernet velger å trappe ned på samvær istedenfor opp, så er det jo nettopp av den hensikt at de vil sikre seg et punkt i loven de kan bruke i retten. Det sier seg jo selv at et barn som vokser opp i fosterhjem kan bli mer knyttet til fosterforeldrene enn til sine biologiske foreldre. Men å si at det fører til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet tror jeg er overdrevet. Tilbakeflyttingen kan tilpasses hvert enkelt barn og skje på en måte som barnet overhodet ikke vil ta skade av.
Fosterhjem skal være en midlertidig løsning. Men i mellomtiden går det prestisje i en sak og barnevernet gjemmer seg bak "barnets beste", som rett og slett har vist seg flere ganger å ikke være til det beste for noen andre enn barnevernet og fosterforeldrene.>
Barnevernet kan bedrive overgrep mot familier år etter år. Men først når du skriver en liste over alle disse personene som har begått disse overgrepene og offentliggjør denne listen på internett, først da reagerer folk. Men det er ikke fordi de orker å bry seg om barnevernets mange overgrep. Det er fordi de vil beskytte disse overgriperne.
Hadde det gått an å tatt opp enkelte saksbehandlere sine tanker tror jeg mange av de som tror barnevernet "bare gjør jobben sin" hadde blitt temmelig overrasket.
Men hva er egentlig barnets beste? Vi som foreldre vil jo ikke annet enn å ivareta barnets beste. Og mange foreldre oppsøker barnevernet nettopp av den grunn. Mange av disse foreldrene opplever sitt livs verste mareritt: De blir fratatt barna istedenfor å få hjelp. Og enda verre er det jo for barna som blir fratatt foreldrene sine. Noen blir sendt på institusjon og gjerne på flere forskjellige institusjoner i løpet av kort tid. Der møter de mennesker med problemer de ikke før hadde hørt om. Svært ofte utvikler institusjonsbarna rusproblemer og/ eller psykososiale problemer. De får en mye tøffere hverdag enn hva de ville hatt hjemme. Og for de som har vokst opp i fosterhjem er dette nærmere regelen enn unntaket. Fosterforeldrene kommer fortere til et punkt der de ikke orker mer enn det de biologiske foreldrene gjør.
Jeg har selv vokst opp uten far. For to år siden fikk jeg kontakt med faren min igjen. Det føltes godt. I alle disse årene har jeg ønsket meg en far. Jeg hadde jo en stefar, men det var ikke det samme. Det viser seg at barn søker til sine biologiske foreldre når de blir store nok til å forstå. Du ser det gang på gang. Barn som er adoptert vil spore opp sine foreldre. Og uansett om foreldrene er alkoholikere eller narkomane så dømmer ikke barna dem. Kjærligheten som barna har til sine biologiske foreldre er temmelig sterk.
Like sterk er kjærligheten foreldrene har til sine barn.
Ingen kan noen gang - med rette - påstå at vi foreldrene ikke tenker på vårt barns beste. Barnevernet derimot kommer til å fortsette å gjemme seg bak "barnets beste" lenge, at det er de som har barnets beste i fokus. Det er imidlertid gang på gang bevist at barn har det best hos sine biologiske foreldre.
Hvor perfekt må du i dette landet være for å få lov til å være foreldre til ditt eget barn? Og hvor lang tid skal det gå før folk får øynene opp og ser at det som barnevernet sier er til barnets beste i mange tilfeller blir barnet verste? Noe må gjøres og det haster.
Våkn opp, dere som er satt til å styre dette landet. Dropp dyre lange middager og vær med oss og kjemp. Vis oss at dere ikke bare har en høy stilling og fet lommebok, men også et godt hjerte og en klok hjerne.
Våkn opp! Jeg ber dere - for barnas beste.