Ytringsfrihet og rettssikkerhet
 

Robert Aasen har helt rett i sitt innlegg om ytringsfrihet den
11.9.04. De påtenkte begrensninger som Ap og SV har tenkt seg, og
saktens andre partier også, kommer med sikkerhet til å være slik at
det skal begrense befolkningens mulighet til å kritisere og bekjempe
overgrep fra det offentlige.

Hovedpoenget med ytringsfrihet er ikke at jeg fritt skal kunne
debattere hummer og kanari, nei det er å kunne informere
offentligheten når folk blir mishandlet av maktapparatet.
Ytringsfrihet må til ikke bare for å sikre demokrati gjennom at alle
får komme til orde, den er vel så viktig for å gjøre det mulig for
samfunnets medlemmer å nyte elementær rettssikkerhet, selv om de er i
minoritet. Det er skjønne paradeord at staten og våre valgte
politikere gjør dette for oss; virkeligheten er atskillig anderledes.

Men det norske folk er egentlig meget myndighets-underdanige, bare
overgått av svenskene. Vi er som samfunnsmedlemmer neppe særlig mer
våkne overfor farene ved frihetsbegrensninger enn hva politikerne ser
ut til å være. Og det meste av pressen babler kun om sin "Vær
varsom"-plakat, uten å forstå at i mange typer saker er det ikke
offentlig omtale som skader enkeltmennesker, det er tvert imot
manglende omtale som stiller dem hjelpeløse overfor maktapparatet.

Imidlertid burde flere av sensur-entusiastene sette seg inn i hvordan
det tross alt ser ut til å være gått riktig vei ved Den Europeiske
Menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Der er flere land, blant
annet Norge, blitt dømt for krenkelser av Menneskerettskonvensjonens
(EMKs) Artikkel 10, i vår autoritære iver etter hemmeligholdelse og
munnkurv. Det er på høy tid å skrike opp, slik Robert Aasen gjør
(kan jeg være så ubeskjeden å foreslå noen få artikler hvorav et par er
mine egne?:
"Menneskerettigheter i Norge - på bånn",
"Ytringsfrihet: Georg Apenes og William Shakespeare"
"Gjør alt for å forhindre frie ytringer").

Og så må vi forstå at når Norge har skrevet under på
Menneskerettskonvensjonen, så har vi også skrevet under på at vi ikke
har adgang til å holde det gående med, enda mindre å introdusere,
lovgivning som krenker EMK. Man kan ikke holde seg med underordnet
lovgivning som står i strid med overordnet; det burde i det minste
være kjent i politiske kretser som arbeider med lovgivning stadig
vekk. En human stat beflitter seg også på å gi borgerne flere
rettigheter enn akkurat det minimum EMK krever, ikke færre. At det
ikke er slik her hos oss, og at norske politikere i det hele tatt vil
forsøke seg med å innskrenke ytringsfriheten og se om de kan komme
unna med det, taler sitt tydelige språk. Det gjør det alarmerende
tydelig at våre rettigheter ikke vinnes med godsnakk og ettergivenhet
og 17. mai-taler. Vi må regne med å måtte kjempe for å bevare dem,
hele tiden.


Marianne Haslev Skånland, Bergen
 

*****

Innlegget var – litt forkortet - på trykk i avisa Østlendingen 17.09.04.
Gjengis her med tillatelse.